Da jeg kom hjem fant jeg fram garn og pinner som jeg trodde ville passe til en liten kofte. Men hvor var det blitt av oppskriften da??? Ut på nettet og lete igjen, og da går det som kjent litt tid for man finner så utrolig mye annet fint i tillegg til det man leter etter.
 |
| Min første Femtimmarskofta i Gullgarn. |
Med dette garnet fikk jakken en overvidde på 50 cm. I stedet for å feste og klippe av tråden fra opplegget laget jeg et sydd knapphull i halsen i stedet for knytebånd. Jeg heklet også to bånd til å knyte igjen jakken med.
Det som er så fantastisk bra med denne oppskriften er at den er fullstendig uavhengig av strikkefasthet, garn og pinnetykkelse. Så lenge garn og pinner passer sammen blir det en fin kofte, amerikanske "kirketanter" visste hva de gjorde. Det blir den størrelsen det blir, og når du strikker til veldedighet så er det alltid noen det passer til *Hurra!*
Jeg må nok innrømme at jeg brukte nærmere 6 timer på den første, blir nok litt mindre tid når man kjenner oppskriften. Ja, for dette blir ikke den siste jeg strikker av denne koften for den var moro å strikke. Neste gang skal jeg forsøke meg på "femtimmarsentusiast"-versjonen der du ikke klipper tråden før jakken er ferdig :-) Må ha litt utfordringer!
Siden jakken opprinnelig er amerikansk, passer det å avslutte med dikteren Carl Sandburg:
Jeg vet ikke hvor jeg skal, men jeg er på vei.
